En uforholdsmæssig stor andel af marokkanere, tyrkere og pakistanere i Norge modtager førtidspension. Det gælder to af tre marokkanere og halvdelen af den tyrkiske og pakistanske befolkningen i alderen 55-59 år.
Meget tyder på at det er andre forhold end medicinske, som ligger til grund for denne tilstand.
Vi bringer uddrag af psykiater Bertold Grünfelds artikel og henviser i øvrigt til den danske psykolog Kirsten Ribers forskning (se andetsteds på denne hjemmeside under Psykologi). Den britiske psykiater Theodore Dalrymple (pseudonym) har beskæftiget sig med kulturens påvirkning af det psykiske helse, og den viden foreligger i form af beretninger.
Den danske professor i psykologi Carsten René Jørgensen har i sin bog Identitet(2008) ligeledes beskæftiget sig med kulturanalytiske perspektiver på personlighedens udvikling.
Mitt erfaringsgrunnlag for dette tema er virksomhet gjennom mange år som samarbeidende spesialist i psykiatri med trygdekontorene i Oslo og Akershus. Oppdraget har vært å foreta medisinsk baserte vurderinger av pasienter som har fremsatt krav på rehabiliteringspenger (forlengede sykepenger) eller uføretrygd*. I tillegg til samtaler med den enkelte søker har jeg hatt tilgang til medisinske og andre opplysninger i søkernes trygdemappe.
En av hovedbetingelsene for rett til rehabiliteringspenger og uføretrygd er at søkers arbeidsevne er nedsatt på grunn av funksjonssvekkelse som klart skyldes sykdom, skade eller lyte**. Siden 1998 har jeg undersøkt 2000 søkere, hvorav 25% (vel 500 personer) var innvandrere. Flertallet har vært fra Marokko, Tyrkia og Pakistan.
I disse dager har jeg fått data fra Statistisk sentralbyrå (SSB) med oversikt over antallet personer bosatt i Norge som ved utgangen av år 2000 var uførepensjonert. Materialet viser også uføretrygdede blant førstegenerasjons innvandrere etter alder og landbakgrunn. Det er et viktig supplement til mine trygdemedisinske erfaringer.
Ifølge SSB var 8% av totalbefolkningen i aldersgruppen 40-49 år uføretrygdet. I den marokkanske befolkningen var andelen 24%, blant tyrkerne 20% og pakistanerne 15%. I aldersgruppen 50-54 år var landsgjennomsnittet 14%, mot 47% blant marokkanerne, 39% blant tyrkerne og 33% blant pakistanerne. I aldersgruppen 55-59 år var landsgjennomsnittet 21%, blant den marokkanske befolkningen 67%, blant tyrkerne 55% og blant pakistanerne 45%.
I den marokkanske befolkningen var uføretrygding på alle alderstrinn tre ganger så høy som i totalbefolkningen
At to av tre marokkanere og halvparten av den tyrkiske og pakistanske befolkningen i alderen 55-59 år er uføretrygdet, er oppsiktsvekkende, sett på bakgrunn av de krav som stilles før en person tilstås denne ytelsen fra folketrygden.
Behandling skal være avsluttet og utsikt til bedring kan ikke forventes. Yrkesrettet attføring skal være forsøkt, men oppgitt av ulike grunner. Arbeidsevnen skal være varig nedsatt med minst halvparten på grunn av den medisinsk betingede funksjonssvekkelsen. Er det rimelig å anta at hver fjerde marokkaner i alderen 40-49 år er så syk eller skadet at han eller hun må utsluses permanent fra arbeidslivet, for ikke å snakke om at to av tre i alderen 55-59 år er i samme situasjon?
Er det helsemessige/medisinske eller i realiteten helt andre forhold, f.eks. sosiale, språklige, som egentlig ligger til grunn for denne bedrøvelige tilstanden? Mye taler for det. Hvilke helseproblemer presenterer ytelsessøkende innvandrere? Majoriteten oppgir å lide av generaliserte og kroniske smerter i støtte- og bevegelsesapparatet, i første rekke muskelsmerter, deretter kommer som god nummer to psykiske plager i form av angst og depresjoner. Dette er stort sett subjektive smerteplager, hvor almenleger og spesialister vanligvis ikke finner objektive tegn som kan forklare de uttalte smertesymptomene. Behandlingsresultatene er gjennomgående elendige med tanke på å få pasientene tilbake i arbeidslivet. Pasienten sier at de gjerne vil jobbe bare legene kan gjøre dem smertefrie og friske igjen, noe legene tydeligvis ikke klarer.
Behandlingen av de psykiske plagene er om mulig enda mer nedslående. En grunn til dette skyldes språklige problemer. Behandling av psykiske problemer er et spørsmål om kommunikasjon, om språk. Uten språk er det umulig å etablere en terapeutisk allianse mellom pasient og behandler. Tilbake står medikamentell behandling, som ikke alltid følges opp på tilfredsstillende måte av pasientene. Det kan skyldes språklige problemer, pasientene har ikke maktet å ta inn over seg legens informasjoner. De språklige, kulturelle og kommunikative vansker fører til at innvandrerne får et dårligere psykiatrisk behandlingstilbud enn befolkningen forøvrig. Behandlingspersonalet gir opp raskere fordi det blir for vanskelig å forholde seg til innvandrernes problemer. Man resignerer kort og godt.
Innvandrerne har selv etter 20-30 års opphold elendige norskkunnskaper, og vet lite eller intet om det samfunnet de lever i, til tross for at de ofte har bodd lenger her enn i sine fødeland.
Det er vanskelig eller umulig å avgjøre hva som er mest utslagsgivende for innvandrernes arbeidsuførhet, deres helseproblemer, sosiale vansker, tilpasningsproblemer, mangel på språklige ferdigheter eller de lange sykmeldingsfasene de ofte gjennomgår, og som i seg selv synes å fremme arbeidsuførhet uavhengig av de plagene de sliter med.
I tillegg kommer at inntektsgrunnlaet ved arbeid ikke frister i forhold til inntekten trygden gir. Det ligger ikke noe incentiv til å arbeide fremfor å motta trygd, særlig hvis man kan jobbe på si og tjene ekstra som uføretrygdet.
Helseplager som apparatet ikke kan gjøre mye med, bl.a. på grunn av språkproblemer, gjør innvandrerne dysfunksjonelle i det norske samfunnet.
De fleste av klientene har vært i inntektsgivende arbeid, men faller ut når helsevansker selv av beskjeden og uklar art oppstår.
De økonomiske problemene må imidlertid løses, da representerer uføretrygden det ideelle alternativ ved at alle aktører ser seg tilfreds med den, bortsett fra finansministeren, som må erkjenne at uføretallene stiger og belaster samfunnsøkonomien stadig mer. Helsevesenet og arbeidsmarkedet blir kvitt uløselige problemer, samtidig som klientene får det de ønsker seg; økonomisk trygghet uten å behøve å arbeide. De behøver ikke å ha dårlig samvittighet fordi samfunnet har stemplet dem som syke og derfor ute av stand til å være i arbeid.
Norge har begrenset erfaring i håndtering av problemer knyttet til integrasjon av innvandrere og flyktninger. Det er bl.a. mangel på en viss form for robusthet og realisme i håndteringen. En viss bedring synes å være på vei, men mye gjenstår å lære for å våge å ta upopulære avgjørelser sett i forhold til hva som har vært ansett politisk korrekt å si, enn si å gjøre.
* svarer til begrebet førtidspension,red.Kirsten Damgaard
** skamplet jfr,. google translate
kilde: Bertold Grünfeld http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article885520.ece formentlig fra 2004